Februar 1989

Ayatollah Khomeini erklærte Salman Rushdie dødsdømt for boken ‘Sataniske vers’.

Rasende og fortvilte muslimer gikk gjennom Oslos gater i protest mot en bok knapt noen av dem hadde lest. «Stans boken i Norge», var kravet. Følelsene var sterke, og de berørte oss.

 16. juli 2001

MF-professor Tormod Engelsviken mente i juli 2001 at det er urealistisk med 100 prosent religionsfrihet. Hans kollega Arild Romarheim mente at det aldri er slik at kulturer gir alle religioner like kår. ”Religionsfrihet gjelder både frihet til og frihet fra religion. Det vil ikke være full frihet til å gjøre alt som en religion innbefatter hvis det kommer i strid med norsk lov,” sa Tormod Engelsviken, professor i misjonsvitenskap ved Det teologiske menighetsfakultetet. 1. amanuensis i religionsvitenskap, Arild Romarheim, syntes kampen for religionsfrihet fort bygger på det han kalte «den postmoderne løgnen» om at alt er like sant: ”Man må ikke ha for stor og synlig religiøs overbevisning. Da er du nemlig intolerant”.

Men ifølge Romarheim var hellig overbevisning selve religionens vesen: ”Vi må akseptere at Norge har en kulturarv, alle kulturer har et religiøst fundament. Senere har det kommet lover som sikrer minoritetenes rett til å utøve sin religion. Men vi må ikke gå så langt at vi stryker korset i flagget”.

Begge understreket at religiøse grupper fritt skal kunne utøve sin religion, samtidig som de ikke må være skadelige for samfunnet. Det er derfor behov for visse begrensninger. Men det kan være vanskelig å vite hvor linjene skal gå. Tormod Engelsviken forstod at praktiseringen av KRL-faget kan oppleves problematisk. Ifølge ham var det et avgjørende punkt at foreldrene har rett til å gi barna den religiøse eller ikke-religiøse oppdragelsen de selv ønsker: ”I utgangspunktet må mennesker selv få lov til å bestemme hva de mener er brudd på deres egen religionsfrihet. Men dette kan komme i konflikt med samfunnets fellesverdier, og det som samfunnet mener alle borgere bør kjenne til. Det kan ikke være et overgrep mot mennesker med ikke-kristen bakgrunn at en skal tilegne seg kunnskap om den kristne kulturarven eller hva kristendommen står for, om en skal bo i Norge”. Slik han så det, trues trosfriheten på et viktig punkt i Norge, ved statskirkeordningen. Denne mente han brukes til å svekke den religionsfriheten Den norske kirke bør ha som trossamfunn.

Engelsviken understreket at det er store forskjeller når det gjelder religionsfriheten i Norge i forhold til flere andre land: ”Det går ikke an å bruke mangelen på en absolutt religionsfrihet i Norge som påskudd til å ikke ta religionsfrihetsspørsmålet på alvor i land hvor denne friheten blir helt undergravet”.

 Verdikommisjonens sluttrapport mente at regjeringen kanskje burde ha en mer bevisst religionspolitikk. Engelsviken støttet dette, og syntes det burde vurderes å opprette et eget departement for religion og livssyn, slik noen hadde foreslått.

 19. november 2001

I november 2001 fryktet Human-Etisk Forbund at religiøse minoritetssamfunn kunne bli taperne i et framtidig skilsmisseoppgjør mellom stat og kirke. For å styrke religionsfriheten i Norge, sendte Human-Etisk Forbund (HEF) et brev til kirke- og kulturminister Valgerd Svarstad Haugland. Der ba forbundet om en offentlig utredning av en helhetlig livssynspolitikk, og hvordan Norge ivaretar religionsfriheten. ”I denne saken er vi minst like bekymret for religiøse minoritetssamfunn generelt, som for human-etikere og andre med ikke-religiøse livssyn” sa generalsekretær Lars Gule i HEF.

Han ba kirkeministeren om snarest å sette ned et bredt offentlig utvalg, der det blir utredet en helt ny religions- og livssynspolitikk, basert på menneskerettslig tenkning. HEF advarte mot en ureflektert videreføring av vår gamle tradisjon, med en sammenblanding av det sivile samfunn og evangelisk-luthersk tro og kirkeordning: ”Vårt håp er at et KrF-ledet kirkedepartement kan bidra til en nødvendig prinsipiell tenkning omkring trosfriheten til religiøse minoriteter, slik vi så ansatser til da Jon Lilletun styrte departementet”. Samtidig var han redd for at Bondevik-regjeringen ville velge å forsvare privilegiene til den evangelisk-lutherske majoritetsreligionen her i landet, begrunnet ut fra tradisjon og historie: ”Det mangler forståelse for at Norge er blitt et flerreligiøst samfunn. Vi peker på en rekke saker der det viser seg at de livssynsmessige minoritetene blir tilfeldig behandlet, fordi det ikke finnes noen helhetlig tenkning”.

Uten en prinsipiell gjennomgang av enkeltindividenes og tros- og livssynssamfunnenes mulighet til å utøve sin virksomhet i det norske samfunn, fryktet Gule at det kunne komme til mange konflikter i tiden som kom. Han var bekymret for at muslimene kunne bli skadelidende, men viste også til Frankrike der Jehovas Vitner og Scientologene var forsøkt isolert ved å bli stemplet som farlige sekter: ”Et eksempel fra Norge er håndteringen av muslimenes ønske om å fremføre bønnerop i tilknytning til fredagsbønnen i moskeene. At en slik forespørsel først ble behandlet i forhold til støyforskrifter, og intet annet, illustrerer tydelig at Norge mangler en livssyns- og religionspolitikk”. Som et annet eksempel viste Gule til at det i Norge ikke er utarbeidet noen ensartet praksis omkring omskjæring av gutter, som er tradisjon i flere religioner. I dag omskjæres hvert år rundt 700 gutter ved norske sykehus, uten at det er avklart om slike inngrep skal reguleres, eller om de skal dekkes av det offentlige. Forbundet ba om et møte med statsråden for å drøfte saken nærmere, med tanke på mandatet for den offentlige utredningen de nå etterlyste.

Desember 2008

Det økende nærværet av religion i det offentlige rom og utfordringene knyttet til det økende religiøse mangfoldet, hadde aktualisert behovet for religionskunnskap og dermed også for religionsundervisning i offentlige skoler i Europa i desember 2008. Da den nylig vedtatte formålsparagrafen i grunnskolen ga uttrykk for at skolens verdier kan gjenfinnes, ikke bare i kristen og humanistisk arv og tradisjon, men og i andre religioner og livssyn og i menneskerettighetene, bidrar det til å understreke viktigheten av et fag som gir innsikt i nettopp disse ulike tradisjonene og verdiene.

På 90-tallet var det i de europeiske prosjektene om interkulturell undervisning lite gehør for å inkludere religion som en viktig dimensjon. Man konsentrerte seg primært om utfordringene knyttet bl.a. til tospråklighet, rasisme og antisemittisme. De siste årene (2008) har det skjedd en merkbar endring. Europarådet har siden 2002 inkludert den religiøse dimensjonen i mange av sine programmer som handler om skole og undervisning i Europa, ikke minst i sitt store program «Education for Democratic Citizenship», et program som fremdeles (2008) er under implementering. Det nye Wergelandsenteret i Oslo ble etablert etter et initiativ fra nettopp Europarådet. Senteret som skal fremme «intercultural understanding, human rights and democratic citizenship», kommer også til å inkludere religion som et viktig dimensjon i interkulturell undervisning.

Det kanskje viktigste tegnet på en nyorientering kom for vel ett år siden (2007), fra et noe mer uventet hold. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) arrangerte en rådslagning i Toledo, Spania og ut av denne kom anbefalinger omkring religions- og livssynsundervisning i offentlige skoler i Europa. «The Toledo Guiding Principles» fikk stor oppmerksomhet. De konkluderer bl.a. med at religionsundervisning «is an essential part of a quality education» og at «teaching about religions and beliefs is a major responsibility of schools». Det er bemerkelsesverdig at de 56 medlemslandene, som har svært ulik tradisjon og praksis når det gjelder religionsundervisning i skolen, blir enige om slike konklusjoner og anbefalinger.

«Vitsen» og begrunnelsen for å komme med disse anbefalingene er troen på at slik undervisning kan vil kunne hindre misforståelser og fordommer og bidra til respekt for alles rett til religions- og livssynsfrihet i det flerkulturelle Europa. Begrunnelsen er altså knyttet til at kunnskapen skal brukes til å til å fremme dialog mellomlivssynsgrupper, hindre konflikter og dermed redusere trusselen om et nytt 11. september. Samtidig nevnes i konklusjonene også en mer positiv vurdering av egenverdien av religionsundervisningen. Kunnskap om religion er en forutsetning for å forstå historien, litteratur og kunst, sies det, og kan bidra til å utvide ens kulturelle horisont og øke ens innsikt i dagens og fortidens komplekse virkelighet. Det legges derfor vekt både på danning og dialog i uttalelsen fra OSSE. Retningslinjene fra Toledo understreker at det er undervisning om religioner og livssyn de snakker om, ikke en konfesjonell undervisning i en bestemt tro. Indirekte peker Toledo på den type religionsundervisning som finnes i de skandinaviske land og i England, som alle har ulike varianter av ikke-konfesjonell religions- og livssynsundervisning i skolens regi.

Sommeren 2008 kom religions- og livssynsfaget i ny drakt i norsk skole. Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap (KRL) er blitt til faget Religion, Livssyn og Etikk (RLE).
Formålet for faget beskrives med mange av de samme begrepene som vi kjenner fra den europeiske konteksten. Det handler om respekt for religiøse verdier, så vel som for menneskerettighetene. Det handler om forståelse og dialog på tvers av tros- og livssynsgrenser. Samtidig er danningsaspektet tydelig uttrykt i læreplanen RLE: «Undervisningen skal stimulere til allsidig dannelse og gi rom for undring og refleksjon». Et slikt mål forutsetter i realiteten at elevene skal lære både om religion og av religion. Dette siste innebærer at undervisningen ikke bare kan bestå av kunnskapsformidling fra lærerens side, men at elevene skal ta i bruk sin egen historie, sin egen kontekst, forestillinger og erfaringer i møte med lærestoffet. Hensikten er ikke å føre elevene inn i en religion eller et livssyn, men at elevene aktivt skal analysere, reflektere og respondere i møte med fagstoffet. Noen opplever dette som selvsagt, mens andre er skeptisk straks elevens egen verden trekkes for sterkt inn i undervisningen. De frykter en undervisning som blir for nærgående.

Høringsprosessen fram mot ny læreplan i RLE viste at en slik skepsis også var representert i de indre gemakker i kunnskapsdepartementet. I høringsutkastet fra departementet var det få forslag til endringer fra KRL-planen i Kunnskapsløftet. De mest interessante endringsforslagene kom i beskrivelsen av de grunnleggende ferdighetene elevene skulle tilegne seg i faget. Formuleringer som uttrykte at ferdighetene skulle bidra til at elevene skulle forstå, søke mening eller uttrykke erfaringer og forestillinger omkring religion, livssyn, etikk og filosofi ble luket ut. Nokså konsekvent ble begreper som pekte inn mot at faget angikk elevens eget liv og livstolkning enten nedtonet eller strøket. I den endelige læreplanen ble mye av dette heldigvis rettet opp. Likevel var disse endringsforlagene gode illustrasjoner på at det hersker ulike syn på hva vitsen med et religionsfag i Norge i dag skal være.

Fra en religionspedagogisk synsvinkel er det rimelig selvsagt at RLE, som ethvert annet fag, må ta elevenes tanker og erfaringer på alvor, og at undervisningen er en møteplass for refleksjon og kunnskapsutvikling. Religionsfagets nye navn gir et viktig signal om at det ikke er hensynet til en bestemt religion eller et bestemt livssyn som skal styre undervisningen. Dette er skolens fag, der tanker luftes, meninger brytes og erfaringer deles i møte med religioner, livssyn, etikk og filosofi. Det sekulære, men stadig mer flerkulturelle Europa, har innsett behovet for et slikt fag. Og «vitsen» med faget er at det skal bidra til både danning og dialog i vår del av verden. Elevene er ikke bare individuelle kunnskapsmottakere, de er morgendagens søsken.

 Desember 2008

Like før jul i 2008 gjorde Regjeringen det kjent at den ønsket å avvikle blasfemiparagrafen. I forslaget til ny straffelov lansertes likevel tanken om å innføre en blasfemibestemmelse i strfl. § 135a («Rasismeparagrafen»). Dette var svært problematisk ut fra hensynet til ytringsfrihet.

Justisdepartementets utgangspunkt var at straff normalt ikke bør brukes for å verne moralske eller religiøse normer, men «at grovere former for angrep på religion eller livssyn, etter omstendighetene kan tilsi bruk av straff». Så påpekes det: «Hensynet til ytringsfriheten tilsier isolert sett at man ikke viderefører en blasfemibestemmelse i straffeloven». Departementet hevdet imidlertid at hensynet til ytringsfrihet ikke utgjør noen «avgjørende innvending», siden ytringsfriheten må «avveies mot andre hensyn». Departementet syntes å operere med tre ulike hensyn, nemlig til individet, minoriteter og samfunnet.

Med tanke på hensynet til individet påpekte departementet at religion ofte er forbundet med sterke følelser, og at angrep på religion følgelig vil «kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning». På bakgrunn av dette hevdet departementet følgende: «Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet». Hva var departementets empiriske grunnlag for at straffeforfølgelse av blasfemi kunne avverge konflikter i samfunnet? Kunne det være karikaturstriden i 2006 departementet hadde i tankene? Og hva slags «konflikter» siktet departementet egentlig til — fredelige meningskonflikter eller voldelige konflikter? Det er kun voldelige konflikter samfunnet bør skjermes for. Slike konflikter bør imidlertid forebygges på annen måte enn ved innskrenkning av ytringsfriheten. Fredelige meningskonflikter, selv om disse kan være følelsesmessig opprivende, er derimot en helt nødvendig forutsetning for samfunns- og kulturutvikling, noe historien med all tydelighet viser.

Departementet fremhevet videre at behovet for å avverge konflikter «i tiden fremover (kan) vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført». Så kom følgende postulat: Et angrep på en religion med få tilhengere i Norge «kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe som har et særskilt behov for vern». Helt ubegrunnet syntes departementet her å hevde at trosminoriteter har et berettiget krav på rettsvern mot visse former for meningsytringer. Mange mente derimot at trosminoriteter, liksom individer, ikke hadde noe krav på vern mot fredelige meningsytringer.

På bakgrunn av forutgående resonnement konkluderte departementet med å liste opp kriterier for hvilke ytringer som skulle kunne straffeforfølges: «For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse». Problemet var at alle de nevnte kriterier hviler på en fullstendig vilkårlig basis. For hvem skal gis definisjonsmakten i vurderingen av om en blasfemisk ytring er legitim eller ikke? Det er et faktum, solid underbygget av historisk erfaring, at selve fenomenet blasfemi er en gjennomført subjektiv kategori som vanskelig kan vurderes ut fra noen rettslig objektiv målestokk.

Den grunnleggende forutsetning for et levende liberaldemokrati er individets frihet til å uttrykke sin overbevisning. Retten til både fri religionskritikk og religionsutøvelse er helt nødvendig for den sosiale og kulturelle dynamikk. Derfor er Regjeringens ønske om å straffeforfølge blasfemiske ytringer et angrep på det liberale samfunns grunnvoll.

 Januar 2009

Etter manges mening lot det seg ikke gjøre å drive kristen politikk i januar 2009. Bibelen sier ingenting om at Jesu Kristi etterfølgere skal stifte politiske partier. De første apostler innbefattet seg heller ikke med politikk. De brukte all sin energi for å få ut evangeliet om Jesu Kristi frelsesverk. Bibelen ber Jesu Kristi etterfølgere om å be for alle som sitter med politisk makt. Dette for at det skal være fred. Og at ingen hindringer blir lagt i veien, slik at budskapet om Jesu Kristi forsoning og tilgivelse må nå ut til flest mulig. Nå påstår jo KRF at de er et kristent parti. Men ekteskapsloven og dens innhold kommenteres ikke mer. Alkoholpolitikken nevnes ikke. Abortspørsmålet synes også å være forsvunnet. EU- spørsmålet er det også tyst om. Israel tør de jo ikke å snakke om.

Er bistand den eneste politikken KRF er ordentlig enig med Høyre om. Og betyr bistand så mye for KRF at de er villig til å legge alle andre merkesaker på is for å kunne samarbeide med dette partiet? Mange er ikke tilhengere av at bibelen blir brukt til å slå andre i "hue" med, men tror den blir brukt til det, når den flettes inn i et "såkalt " kristent parti. Dette rammer i hovedsak enkeltmennesker og blir et middel til å få dømmesyken til å blomstre. Jesus kom først og fremst for å frelse verden. Det må skje noe i menneskets indre for at dette kan skje. "Klær skaper folk" er en fullstendig gal formulering, innsiden forandres ikke etter hvilken drakt mennesket tar på seg. Men blir mennesket forandret på innsiden, så kan hele samfunn bli forandret i dets kjølvann. Mange mener at kristennavnet i et politisk parti, er til hinder for at menneskene skal få det rette synet på Jesus Kristus.

 Januar 2009

Om regjeringen fjerner religionsfaget fra lærerutdanningen, kan det oppstå mer hatkriminalitet, mente Kristelig Folkeparti. i januar 2009.  Regjeringen hadde planer om å foreslå å fjerne religionsfaget RLE som en del av lærerutdanningen. Det kan skape grobunn for mer hatkriminalitet, mente Dagrun Eriksen, 1. nestleder i Kristelig Folkeparti (KrF): ”I dag kan elever med ulik bakgrunn lufte meningene sine i RLE-timene, nå mister de denne muligheten”. Media skrev tidligere at mer enn hver femte person som er anmeldt for hatkriminalitet, er under 18 år. Skolen er ofte arena for rasistisk motivert vold og trusselbruk. ”RLE-faget er den eneste arenaen hvor elevene faktisk har som oppgave å ha etisk diskusjon og fremme forståelse for hverandres bakgrunn. Jeg tror dette blir stadig viktigere i et flerkulturelt samfunn” sa Eriksen. Tallene for hatkriminalitet viste at lærerne trenger mer kunnskap i dette faget, i stedet for at det tas bort, mente hun: ”Jeg tror ikke skolen har vært flink nok til å rive ned fiendebilder. I dag er RLE obligatorisk for alle lærere som tar allmennlærerutdannelse, sammen med pedagogikk, matematikk og norsk. Hvis man fra tid til annen setter seg ned og prater, vil det bli vanskeligere å utføre hatkriminalitet mot grupper og legitimere det overfor seg selv. Det er vanskeligere å skape fiendebilder av noen du kjenner enn av noen du ikke kjenner.

I undersøkelsen av hatkriminalitet kom det fram at 84 prosent av de anmeldte gjerningsmennene var etnisk norske. Det viser at nordmenn trenger å få luftet tankene sine, mente Eriksen: ”Du har bilder i hodet av Al-Qaida, og noen kobler det rett til naboen som er muslim. Men virkeligheten er så fjern fra det. Det er vel så viktig for den etnisk norske delen av befolkningen som for våre nye landsmenn å møtes og snakke. Det viktigste for våre nye landsmenn er å kjenne tilhørighet og se at også deres bakgrunn hører hjemme her og blir forklart. Hvis alt som handler om religion skal flyttes inn i lukkede rom, er det lettere for at det oppstår ekstremisme. Det ser vi både i kristne og i andre miljøer”.

 2009. Bibelen betyr mer for nordmenn enn dansker og svensker – og leses oftere i Norge enn i våre naboland. Dette kom fram i en bibelbruksundersøkelse som for første gang har blitt gjennomført i alle de tre skandinaviske landene i 2009. Det var svenske SIFO som stod bak undersøkelsen, på oppdrag fra bibelselskapene i Norge, Sverige og Danmark. Det svenske bibelselskap hadde i fire år vært oppdragsgiver for tilsvarende undersøkelser i Sverige.  Ifølge undersøkelsen leser 11 av 100 nordmenn Bibelen daglig eller ukentlig, mens det tilsvarende tallet for Danmark er 5 av 100. Bare 2 av 100 svensker oppgir å bruke Bibelen like ofte.

Også når det gjelder synet på Bibelens betydning er folk i Norge mer overbevist enn i nabolandene. Mens en firedel av nordmennene oppgir at Bibelen har stor personlig betydning, er de tilsvarende tallene for Danmark og Sverige henholdsvis 20 og 19 prosent. Et annet trekk ved undersøkelsen viste at samtidig som Norge kan skilte med den største andelen som svarer at Bibelen har meget stor eller ganske stor betydning for dem, finner man også i Norge den største andelen som er likegyldige til Bibelen.

Mens over halvparten (51 prosent) av den norske befolkningen oppgir at de sjelden eller aldri leser Bibelen er det tilsvarende tallet 48 prosent i Sverige – og bare 38 prosent i

 Bibelbruksundersøkelsen avslørte også at bibelbruk og bibelinteressen er størst blant de eldre. Dette er felles for alle de tre skandinaviske landene. 39 prosent av nordmenn over 60 år svarer at Bibelen har meget stor eller ganske stor betydning for dem. Tilsvarende tall for personer i aldersgruppen 15-29 år er 14 prosent, for gruppen 30-39 år 23 prosent, for gruppen 40-49 år 21 prosent og for gruppen 50-59 år 22 prosent.

Det er ingen stor forskjell mellom menn og kvinner når det gjelder holdningen til Bibelen. I Norge er det for eksempel 26 prosent av kvinnene som sier at Bibelen har meget eller ganske stor betydning for dem. 23 prosent av mennene svarer det samme.

 En tilsvarende undersøkelse utført for Det Norske Bibelselskap seks år før, viste en svak nedgang fra 13 til 11 prosent for dem som leser Bibelen helt regelmessig.

Skandinavisk Bibelbarometer kartlegger holdningen til Bibelen og bibellesevaner i Norge, Sverige og Danmark. Undersøkelsen ble gjennomført i januar 2009 blant 1000 personer i hvert av de tre landene.

 Mars 2009

En undersøkelse foretatt blant konfirmanter i Norge, Danmark, Finland, Sverige, Sveits, Tyskland og Østerrike i begynnelsen i mars  2009, viste at få konfirmanter tror Gud skapte verden. Svarene fra de norske konfirmantene som valgte kirkelig konfirmasjon viste blant annet:

37 prosent tror Gud skapte verden.

38 prosent tror Jesus har stått opp fra de døde.

23 prosent mener troen på Gud hjelper dem i vanskelige situasjoner.

17 prosent føler de får hjelp når de ber.

8 prosent snakker ofte om Gud med andre mennesker.

Det ser ut som det er en kamp mellom religionen og naturvitenskapen. Kirken har et kjempestort formidlingsproblem, og bør spørre seg om hva Bibelen bidrar med i disse spørsmålene, mente mange. Undersøkelsen viste at datidens ungdom, også de som hadde en dragning mot kristendommen i utgangspunktet, ikke syntes Bibelens skapelsesberetning er troverdig. ”Dette er ikke overraskende, jeg vet at det er sånn. Dette er et problem mellom Darwin og Gud, ungdommen godtar ikke at verden ble skapt på seks dager. Dette må vi gjøre noe med” mente en biskop. Konfirmantene hadde også svart på sin motivasjon for la seg konfirmere kirkelig. De tre viktigste faktorene var «fin markering med familie og venner», «fellesskap med andre konfirmanter» og «penger og gaver». Minst viktig var «å snakke om det som skjer etter døden», «bli mer fortrolig med Bibelen», «lære å be» og «lære mer om andre religioner».

 Mars 2009

En amerikansk studie i mars 2009 viste at døende, sterkt religiøse mennesker fikk hissigere medisinsk behandling for å forlenge livet, enn andre. Ifølge studien ville denne pasientgruppen kanskje hatt det bedre med lindrende behandling i sine siste levedager og uker. Forskere fra Boston hadde sett på 345 pasienter som var dødssyke med kreft og kartlagt i hvilken grad de stolte på at religion kunne helbrede dem. De fant ut at det var de med sterkest tro som også var mest villige til å gjennomgå den mest intense kreftbehandlingen mot slutten av livet. ”Troende ønsker gjerne å la behandlingen gå så lenge som mulig for å kunne gi Gud en mulighet til å utføre et mirakel, mente en pastor. Han hevdet han selv har sett at pasienter leve lenger enn det prognosene fra legene skulle tilsi: ”Jeg har selv sett pasienter som har fått dystre utsikter leve i måneder og år etterpå”. Selv om forskerne mente å kunne se at religionen kunne gi døende en ny mening i livet, advarte de også mot at behandlingen kan være tøff både for pasienter og helsepersonell. Personene i studien var hovedsakelig katolikker, protestanter, baptister og en gruppe som definerte seg som «annet». 30 prosent av personene i studien sa seg enige i at religion var det viktigste faktoren som holdt dem gående, og det var også disse som oftest hadde gitt uttrykk for at de ønsket å bli forsøkt gjenopplivet dersom de skulle dø. Forskerne skrev også at studien burde skape debatt i religiøse miljøer for hva slags råd prester gir til uhelbredelig syke pasienter, særlig fordi det å forlenge livet lengst mulig i sluttfasen ofte er assosiert med svært store plager for pasientene.

  Mars 2009

Mange muslimer ringte i mars 2009 til Islamsk Råd Norge fordi de var redde etter negative medieoppslag om muslimer på den tiden. Generalsekretær Shoaib Sultan i Islamsk Råd Norge (IRN) fortalte at han daglig fikk telefoner fra redde muslimer. Årsaken var ifølge Sultan flere negative medieoppslag og gjentatte angrep på islam og muslimer fra politikere den siste tiden. Blasfemidebatten, politihijabdebatten, snikislamisering, PSTs advarsel mot radikale islamister, samt Martin Kolbergs utspill mot islamsk ekstremisme hadde da preget mediene de siste ukene før. Summen av disse sakene har vært en tung byrde for mange norske muslimer mente Sultan og foralte at han også fikk tilbakemeldinger fra muslimer han møtte på gata og i moskeer som var redde for utviklingen: ”De er bekymret for hvordan dette skal ende. Noen sier at det er en kampanje mot islam, andre sier at det er et steg mot å forby islam i Norge” Han var særlig kritisk til Frps utspill om snikislamisering: ”Det blir for dumt”. Sultan var oppgitt over islamdebattene og måten de ble ført på: ”Mange norske muslimer er skuffet, de er en del av det norske samfunnet, og likevel blir de behandlet annerledes i disse debattene”.

 5. mars 2009

Kirkerådslederen gikk i mars 2009 i strupen på norske myndigheters evne til å føre en konsekvent religionspolitikk. Han tok opp saken i sin tale til Kirkerådet etter de da siste ukers debatt om både politihijab og statsstøtte til Frelsesarmeen ungdom.

Mellomkirkelig råd hadde på sitt da siste møte bedt om en utredning av norsk religionspolitikk. Også Kirkemøtet i 2007 ba regjeringen sette i gang en utredning av en samlet tros- og livssynspolitikk i Norge. Kirkerådslederen mente ‘Det norske samfunnet har et tvetydig og forvirrende forhold til vår tids religiøse strømninger. Vi kikker ut av vårt liberale tidsvindu, og vet ikke helt hvilken fremtidsutsikt vi ser derfra. De siste ukers politiske famling og påfølgende turbulens om religionenes plass i samfunnet aktualiserer behovet for en grundig og vidtfavnende utredning av politiske spørsmål om tros- og livssynsforhold i Norge. På dette komplekse feltet er det mange viktige spørsmål som krever en bedre politisk behandling’ fastslo Kirkerådslederen.  og pekte på at dette handlet om en langvarig utvikling i Norge, og mente det nå var presserende å forstå utviklingen og se konsekvensene av de tros- og livssynsforhold som preger Norge:

Han viste til at det i februar i 2009 var 20 år siden ayatollah Khomeini erklærte Salman Rushdie for dødsdømt: ”Har vi glemt februardagene i 1989 da rasende og fortvilte muslimer gikk gjennom Oslos gater i protest mot en bok knapt noen av dem hadde lest. «Stans boken i Norge», var kravet. Følelsene var sterke, og de berørte oss. Men har vi lært noe i samfunnet vårt gjennom dette? Har vi drøftet hva troen betyr i det offentlige rom? ”

 Mars 2009

I mars 2009 var det ikke bare stortingspresident Torbjørn Jagland som reagerte på måten Arbeiderparti-strategen Martin Kolberg snakket om radikal islam. Samtidig ble Kolbergs uttalelser om at Ap ville bekjempe «radikal islam», refset også av en av Norges ledende eksperter på kristen-muslimske relasjoner. ”Aps og Kolbergs hjelpeløse forsøk på å legge seg på en tøffere linje overfor islam, er virkelig bekymringsfullt. Nå går de ut og bruker begrep som - enten de vil det eller ikke - gir utrykk for at norske muslimer representerer en trussel” mente Oddbjørn Leirvik, dialogforkjemper og professor i interreligiøse studier ved Universitetet i Oslo. Oddbjørn Leirvik hadde jobbet med dialogarbeid mellom religiøse grupper i flere tiår. Professoren fikk mye av æren for at de religiøse gruppene i Norge sto langt mer samlet enn hva de gjorde i Danmark under den såkalte Muhammad-karikatur-saken. Nå var han redd for at Norge er i ferd med å endres: ”Hvorfor ble begrepet «radikal islam» brukt nå, når PST stadig går ut og sier det ikke finnes noen stor fare for ekstrem islamisme? Min tolkning er at det skjer fordi Ap har et behov for å sende en tøffere melding til det norske folk for ikke å bli fraløpt av Frp. Dette er et forsøk på å være barsk foran valgkampen. Det er ikke vanskelig å skjønne at de går ut på denne måten - for å demme opp for Frp-oppslutningen. Men jeg lurer på om de skjønner hvor farlig dette er? I karikaturstriden lente Ap seg på det norske dialogmiljøet, men signalene Ap kommer med nå, er bekymringsfulle. I kjølvannet av den såkalte Muhammad-karikatur-saken var det offentlige ordskiftet i Danmark langt krassere og mer hatsk enn i Norge. Sammenstøt og opptøyer har også skjedd flere ganger de seinere årene. Nå står 20 års møysommelig tillitsbyggende arbeid i fare for å bli undergravd og jeg frykter danske tilstander.

 Tilbake