Tallenes tale

Politisk spill er en vanskelig kunst. Det gjelder å unngå å sitte tilbake med et uønsket kort, en verdi ingen vil ha fordi spillet har gjort den negativ. Mange gode politikere står i øyeblikket i fare for å tilegne seg en slik svarteper. Kortet de ikke vil ha, er forslaget om en beregning over de økonomiske konsekvenser av innvandringen til hovedstaden.
Liberale politikere løper nå om kapp for å distansere seg fra Fremskrittspartiets forslag om et innvandringsregnskap. Innvandrertalsmenn stempler forslaget nærmest som rasistisk. I presse og kringkasting skapes inntrykk av en fy-ting som gode mennesker ikke bør ta i. Forslaget truer i det hele med å bli en skillende sak mellom «ja» eller «nei» til nye landsmenn. Men en forståelig trang til å distansere seg fra Fremskrittspartiet er her i ferd med å legge grunnen for det motsatte resultat.

Saken er at forslaget om en kostnadsberegning av flyktninge- og asylpolitikken i seg selv er en rimelig tanke. Hvorfor skulle man ikke ville studere følgene av det befolkningsmessige jordskjelv vårt lille samfunn har gjennomlevd i løpet av den siste generasjon? Alle mulige forhold utforskes og beregnes i vår tid. Vi teller og kalkulerer hver detalj i folks økonomiske og sosiale atferd, finner prosenter og dividerer fram andeler av alle tenkelige forhold, fra de mest trivielle kroner og øre, via hver time og hvert minutt vi har brukt til hva med hvem, like ned til de mest intime detaljer i familie og seksualitet. Og nordmenn er over- alt beredt til å avgi regnskap. Statistisk Sentralbyrå, Fakta, MMI og Gallup møter stort sett åpne dører når de kommer for å samle informasjon. Regnskap og regnestykker, kvantifiserte data om økonomiske og sosiale forhold, er simpelthen blitt uunnværlige for oss alle.

I denne situasjonen å si nei til en kostnadsberegning av et så innlysende emne som innvandring, er å gjøre et bemerkelsesverdig unntak for en bestemt sektor. Unntaket er så mye mer påfallende, som de fleste som er opptatt av den nye flerkulturaliteten beklager den gjennomgående mangel på data som hersker på området.

Mer alvorlig er den politiske konsekvens av å si nei til innvandringsregnskapet. Den virkning dette har i opinionen, er nemlig langt på vei det samme som å si at man avslår innsikt i virkeligheten. Det er alltid slik at å gå imot en viss type informasjon, uansett motiv, vil kunne utlegges som at man ikke ønsker innholdet av informasjonen. Dette ligger i sakens natur, som en grunnleggende forutsetning i den store samtalen. Å si nei til datainnsamling, informasjon og publisitet om innvandringens kostnader, er det samme som å si at slik kunnskap er uønsket.
Behøver jeg å minne om hvor dette kan bringe oss?

Vi vet jo at rasisme er noe som bygger seg opp nedenfra, ut fra en holdning av skepsis og mistro til den offisielle, politisk korrekte velvilje overfor «de fremmede». Dypt i den rase-ideologiske tankegang ligger forestillingen om at de sier det ikke som det er, de der oppe på toppen av samfunnet. De sier at vi er like inni, og at de fremmede er like bra som oss - men vi vet bedre! Så utvikles en alternativ kunnskap, egne ideologier om hvordan ting egentlig forholder seg med hensyn til de uønskedes antall, reproduksjon og karrierer, hvor den grunnleggende grammatikk er at vi andre absolutt vil holde dette skjult.

Det hører til historiens mer tragiske motiver at det faktisk iblant har vært slik at etniske eller rasemessige realiteter feies under teppet. Jeg tror de fleste er enige om at åpen tale, fri informasjonstilgang, er et vilkår for fredelig sameksistens i så måte. Ingen tilstrekkelig betingelse, gudbedre, men i alle fall en forutsetning. Vi må kunne snakke med innvandringsmotstanderne, ut fra et mest mulig omforent faktagrunnlag. Bare slik kan vi forebygge en mer rasistisk ideologi.

I dagens situasjon å sky mer innvandringskunnskap, ved å gjøre det til en stor politisk sak å motstå «presset» fra Hagen for å få vite mer, det er i alle fall et feilgrep. Det er å gjøre snillismen til en dumhet.

Tilbake