Betraktninger om innvandrerregnskap
For en del år siden kom mennesker med adgang til ”innsiden” sammen og leverte et utkast, som konkluderte med at de direkte påviselige årlige utgiftene til innvandrere/flyktninger beløp seg til om lag 30 milliarder. Vi visste det var et forsiktig anslag, og hadde det vært for høyt, ville de ansvarlige i regjering og forvaltning kommet frem med sine tall, og spikret oss på veggen. I stedet fikk vi bare til svar at her var det snakk om å hjelpe mennesker i nød, og man regnet ikke ut prisen på menneskeliv! Vel og vakkert, men siden det aller meste annet blir kostnadsregnet her i landet, helsestell og pleie av våre egne syke og gamle ikke unntatt, der politikerne krever at pleiepersonalet skal arbeide etter stoppeklokke, og der bestemor settes ut på anbud, er det påfallende at nettopp kostnadene ved å være julenisse for resten av verden ikke skal gjøres kjent for skattebetalerne.
Det var som noen vil huske den episoden som holdt på å koste stortingsmann Hedstrøm hans politiske liv – han fikk allernådigst lov å leve videre, men som halvdød. Hadde partiledelsen i stedet grepet anledningen, er det min overbevisning at Fremskrittspartiet hadde gjort rent bord ved første etterfølgende valg. Siden har årene gått, og kostnadene har eksplodert. I Sverige har fremtredende økonomer beregnet dem til 240 milliarder per annum, og siden utviklingen bare er halvt så gal her, våger vi vel å antyde at våre kostnader ligger på 100 – 120 milliarder år om annet. Dersom tallet er feil, utfordrer jeg norske myndigheter til å legge frem det rette. (foredrag 24.8.06.)