Innvandrerregnskap - skilsmisseregnskap
For noen år siden var forslaget om et "invandrerregnskap" en varm politisk
potet. Fr.p fremmet den gang et forslag om noe slikt - som en motvekt til all
propagandaen om at "innvandringen lønner seg" - men ble møtt med kraftige
protester. Et innvandrerregnskap, ble det sagt, var for det første helt umulig å
lage. Dessuten ville det påføre innvandrerne dårlig samvittighet og
vanskeliggjøre integreringen.
I inneværende statsbudsjett (St.prp. nr. 1 (2003-2004) kan vi likevel lese et
slikt regnskap. Under kapitlene 520, 521, 522, 523 og 524 er det ført opp
offentlige utgifter med behandling og etablering av innvandrerne i Norge. Disse
utgiftene summerer seg, ifølge Statsbudsjettet for Kommunal- og
regionaldepartementet, til kr. 5 864 236 000, altså nær innpå seks milliarder
kroner. I tillegg kommer sosiale utgifter, syketrygd, uføretrygd, alderstrygd og
utgifter med kriminalitet, politi, domsstoler og fengsler.
Den 21.11..03 forslo stortingsrepresentant for Kr.F Dagrun Eriksen et
skilsmisseregnskap, det vil si en oversikt over hvor mye samfunnet taper på en
skilsmissepraksis ved at 10 000 par hvert år skiller lag.
Forslaget må sies å være fornuftig, for å få en tilnærmet oversikt over hva
fellesskapet må betale for at kulturliv, media og mange enkeltpersoner legger
opp til en lettsindig livsførsel, som mange oppfatter som del av en moderne
livsstil. Men, igjen møter forslag om offentlige regnskaper kraftig motbør. Og
argumentene, de likner til forveksling de som vi hørte for ti år siden: 1) Det
er umulig å utarbeide et slikt regnskap. 2) Regnskapet vil kunne gi folk i en
vanskelig livssituasjon dårlig samvittighet.
Arbeiderpartirepresentanter har vært mot begge typer av regnskaper. Det nye er
at nå er det Frp som er i mot regnskap, mens KrF er for.
I en liberal stat burde skattebetalerne ha krav på å vite hva deres skattepenger
går til. Men prinsippene får tydeligvis vike i partier som tenker mer på å
tekkes potensielle velgergrupper enn på hva som gavner samfunnet.
Det finnes ingen "fri lunsj", som amerikanerne sier. De som tilpasser seg til en
livsform som med stor sannsynlighet vil påføre skattebetalerne ekstra utgifter,
de får tåle litt kritikk. Det gis ingen god moralsk begrunnelse for at
ansvarlige mennesker skal påføres ekstra plager for at de mindre ansvarlige skal
slippe å få dårlig samvittighet.
Spørsmålet om familiens stabilitet og om barns oppvekstvilkår er ikke bare en
privatsak. Når en del politikere og journalister dels forsøker å latterliggjøre,
dels moralisere mot kravet om kunnskaper på dette felt, kan slike utspill ses i
forhold til en bredsinnet livsstil og til en smalsporet samfunnsideologi, som
begrenser forståelsen av følgene av en slik livsstil.
I flere land er det gjort overslag over hva skilsmissene påfører samfunnet i
økonomiske tap, i tillegg til de tap som vil følge av at flere barn kommer i
risikosonen for kostbare avvik. Vårt Land for 22.11.03 refererer til direktør
Penny Mansfield i den uavhengige britiske forskningsorganisasjonen One plus one
som opplyser at et konservativt (moderat) engelsk overslag i 1994 endte opp med
årlige utgifter på fem milliarder pund i året. Det kristne Family Matters
Institute hevdet noen år senere at utgiftspostene måtte suppleres, og at en
riktig sum ville være nærmere femten milliarder pund, eller omkring 160
milliarder kroner på en befolkning som er tolv ganger større enn den norske.
Også irske og australske myndigheter har laget oversikter over hva skilsmissene
koster samfunnet i økonomiske merutgifter.