Arbeidsinnvandring er risikabelt

Det er blitt hevdet at debatt om innvandring til Norge plutselig er blitt stueren. Det spørs om ikke den tidligere taushet heller skyldes intellektuell feighet. Mange har vært uvillige til å engasjere seg i debatt om innvandring av frykt for å bli satt på bås med nasjonalister med trang horisont og begrensede intellektuelle evner. Det er på tide å la slik prippenhet fare.

Det er ikke likegyldig hva slags innvandrere som kommer til Norge og hvor de kommer i fra. De siste årenes begivenheter i Nederland, Frankrike og Storbritannia har med all tydelighet vist at den muslimske innvandring til Europa er en tikkende, tidsinnstilt bombe. Det er ingen grunn til å tro at det skulle være annerledes i Norge.

De siste årene har en pervers, fundamentalistisk variant av islam blitt en inspirasjonskilde for dem som av ulike grunner befinner seg i opposisjon til de vestlige samfunn de har flyttet til eller vokst opp i.

Men de som i dag tar med seg middelalderen, stammesamfunnet og æresdrapene beriker ikke det norske samfunn. Det faktum at kristendommen har lignede islett i sin historie er interessant nok, men til liten hjelp mot dem som på voldelig vis går til angrep mot det samfunn de er en del av men som de ikke vil akseptere.

Tilhengere av innvandring trekker ofte paralleller med innvandring til Norge i tidligere tider. De påpeker at det norske samfunn er blitt beriket av innvandring. Det er utvilsomt riktig at de kjøpmenn og håndverkere som i sin tid flyttet til Norge fra Nederland og Nord-Tyskland brakte med seg fagkunnskap og kontakter som norsk bygdealmue verken hadde eller kunne tilegne seg. Men de som i dag tar med seg middelalderen, stammesamfunnet og æresdrapene beriker ikke det norske samfunn.

Vel er det ofte slik at når vi ser noe i samtiden vi ikke liker, møter vi vår egen historie. Men det rokker ikke ved at middelalderen og stammesamfunnet bør være et for evig og alltid tilbakelagt stadium. Det ville være tragisk hvis den fundamentalistiske kristendom som nå er blitt nærmest en fargeklatt til å le av, skulle erstattes av det som verre er. Det vil være ironisk hvis det skulle skje under et falskt flagg av etnisk toleranse og kulturelt mangfold. Mer fullstendig kunne ikke tingene snus på hodet.

Mange har lenge hevdet at arbeidsinnvandring til Norge er nødvendig fordi et stadig økende antall pensjonister må forsørges av færre og færre arbeidende. Har det noe for seg?

I Financial Times den 14. desember i fjor var det en artikkel av Harvard-professor Martin Feldstein med overskriften ”Immigration is no way to fund an ageing population.” Han anførte at antallet arbeidende per pensjonist i Spania vil falle fra 4,5 i dag til under 2 i 2050. Pensjonene er beregnet å øke fra 8,4 prosent av BNP til nærmere 16 over samme periode. Hvis det nå kommer ti millioner immigranter til Spania, vil det svare til en økning på 10 prosent av spansk arbeidskraft. Siden innvandrere typisk havner i mindre godt betalte jobber enn innfødte spanjoler, ville total arbeidsinntekt øke noe mindre, anslagsvis 8 prosent. Siden lønn er 75 prosent av spansk BNP, ville innvandringen tilsvare 6 prosents økning i BNP.

Av dette ville minst halvparten bli forbrukt av innvandrerne selv og deres familier. Noe ville også bli brukt av det offentlige for å finansiere velferdstjenester for innvandrerne og deres familier. Kanskje ville det bli igjen 2 prosent av BNP for pensjonistene.

Det var heller beskjedent, tatt i betraktning at den antatte innvandring ville være dramatisk; den ville representere en økning i antallet utlendinger i Spania på over 50 prosent, forutsatt at ingen av innvandrerne har barn eller hjemmeværende koner eller slektninger.

Med tiden ville innvandrerne bli pensjonister og selv bli en del av problemet. Problemer ville også kunne oppstå før den tid. Innvandrere er ikke abstrakt arbeidskraft, men mennesker av kjøtt og blod som tar med seg sine tradisjoner og sin kultur. Alt av det lar seg ikke like godt forlike med det moderne, norske samfunn. 070410

Tilbake