Asylsøkerindustrien

Fra å være en hedersbetegnelse var asylsøkere nærmest blitt et ukvemsord som betegnet kyniske lykkejegere som snyltet på vestlige samfunn, skrev John Peder Egenæs og Linn Stalsberg i Amnesty i en kronikk 30. august 2008. Egenæs og Stalsberg skrev at det var krefter ute etter å slå politisk mynt på den endrede situasjonsbeskrivelsen.

Men slik politisk mynt hadde de "humanistiske" organisasjonene slått i mer enn en mannsalder her i landet. Det var deres syn på asylpolitikken, med bred politisk støtte i ulike regjeringer, som hadde vært enerådende på området. Kritikere som hadde stått frem, var blitt stemplet som umoralske (rasister og fremmedfiendtlige) eller som psykologisk forkvaklede (lider av fremmedfrykt). I Norge hadde vi i 2008 en nasjonal "asylsøkerindustri" med et stort statlig byråkrati, med advokater og ulike institusjoner og statsstøttede hjelpeorganisasjoner. Internasjonalt fantes det store internasjonale kriminelle nettverk som drev med frakt av asylsøkere over landegrensene, som skaffet til veie pass og dokumenter som skulle gi asylsøkere opphold i vestlige land. Omsetningen til disse kriminelle nettverkene lå på linje med omsetningen i internasjonal narkotikahandel.

Når de humanistiske organisasjonene opprettholdt trykket for den rådende asylpolitikken, ville det ikke være feil å si at de på denne måten fungerte som agenter for en av de største og best organiserte kriminelle geskjeftene i verden. Folk måtte betale en god del penger for å reise halve verden rundt og søke asyl. De som reiste, satte sin eksistens på spill ved å investere sine penger, ofte det de eide og hadde, i kriminelt organiserte tjenester. De som kom seg av gårde, var folk som kunne betale, neppe de fattigste, de mest utsatte eller folk som var forfulgt på grunn av sine holdninger og sin tro.

Behovet for å skjule de reelle grunnene til å søke asyl, gjorde at de fleste asylsøkere som kom til Norge, kvittet seg med identifikasjonspapirer, noen filte bort huden på fingertuppene og prøvde andre knep for å dekke sin identitet.

Det var en stor samforstand mellom de humanistiske organisasjonene og de norske myndighetene på asylpolitikkens område. Denne samforstanden kunne illustreres ved å se på spilleautomatpolitikken de siste årene her i landet som hadde tilført humanistiske organisasjoner som for eksempel Røde Kors milliardbeløp. I 2005 hadde Norges Røde Kors nesten 2 milliarder kroner i inntekter. Halvparten av dette, 1,09 milliarder kroner, kom fra spilleautomater.

Til tross for innstendige ønsker fra spillegale og ruinerte folk, besluttet Stortinget å innføre nye, "mindre farlige" maskiner for å videreføre pengeutsugingen av fattigfolk og slik finansiere humanistiske organisasjoner. Selv om det var Norsk Tipping som nå skulle drive spilleautomatene, var det klart at det er statens behov for å finansiere Norges "veldedighetsindustrielle kompleks" som lå bak. For de store humanistiske organisasjonene i Norge var avhengig av en stor asylsøkerstrøm for å kunne opprettholde sin økonomiske virksomhet med utbredt statsstøtte. Store deler av denne virksomheten hadde vært finansiert på samme måte som virksomheten til amerikansk mafia. Der har pengespill i alle år vært en svært viktig del av inntektsgrunnlaget. Men til forskjell fra de norske humanistiske organisasjonene har altså ikke mafiaen staten i ryggen.

Tilbake